Skisser, kart og illustrasjoner og sånt …

I «gamle» dagers kriminalromaner var det ikke helt uvanlig at det fantes både plantegninger av hus, kart over området handlingen utspiller seg på og utsnitt fra brev i faksimile. Dette har mer eller mindre forsvunnet helt.

Jeg må innrømme at det gir meg et ekstra kick når jeg kommer over en slike skatter i en kriminalroman; ikke bare fordi det er spennende å studere illustrasjonene eller fordi de bryter opp teksten, men fordi de gir et ekstra aspekt til romanen og en egen nærhet til karakterene i den. En håndtegnet illustrasjon av detektivhelten – et brev som liksom er skrevet av en av mistenkte (kanskje til og med av morderen) – et grovt riss over et gjerningssted som ved nærmere studium kan avsløre en viktig detalj. Her er noen eksempler:

Nattmennesket_Bernhard_Borge
Nattmennesket av Bernhard Borge
BeateWinters_Merkelige_Historie_Stein_Riverton
Beate Winters merkelige historie av Stein Riverton
Stylesmysteriet_Agatha-Christie
Stylesmysteriet av Agatha Christie

 

 

 

Det er kanskje lov til å håpe på at dette er noe som kommer tilbake (i tillegg til tegnede omslag), men inntil så skjer får jeg vel fortsette å gå tilbake til de gamle klassikerne 🙂

Blogglistenhits

Reklamer

«Døden tar inn på hotellet» – Stein Riverton

DødenTarInn

Stein Riverton (1884-1934) regnes som Norges største kriminalforfatter gjennom tidene. Hans romaner, hvis kvalitet spenner fra dårlige hastverksarbeider til noen av de beste i sin sjanger, har fascinert lesere i over 100 år. «Jernvognen», «Morderen fra mørket» og «Storhertuginnen av Speilsalen» er blant titlene mange vil kjenne igjen. Jeg presenterer her en av hans mindre kjente kriminalromaner, «Døden tar inn på hotellet», som ble utgitt første gang i 1921.

Det er juni. Sommersesongen har fremdeles ikke riktig begynt på Grand Hotel Excelsior, et fornemt turisthotell beliggende ved kysten et sted i Norge. Til hotellet kommer flere gjester, inkludert en mystisk forfrossen englender og en ordknapp dame kledd i sort. Det hersker fra første stund en spent stemning i hotellet, og en aften blir en jakthund skutt like utenfor, samtidig med at hotellets direktør blir funnet bevisstløs i en korridor med blod i den ene tinningen. Og enda mer mystisk blir det når direktøren hevder å ha sett en venn i korridoren den kvelden – en venn som angivelig skal ha avgått med døden flere år tidligere. Og den mystiske englenderen, ja, han viser seg naturligvis å være forkledd, i kjent Stein Riverton-stil.

I kjølvannet av episoden med hunden og den døde i korridoren kommer det frem at det året før skjedde et drap – en av skogvokterne ble skutt. Her aner vi at alvorligere ting enn hundedrap vil komme, og brått høres skrik fra direktørens leilighet, der direktørfruen åpenbart har opplevd noe forskrekkelig. Men når man får åpnet døren, vil hun vil ikke snakke om det. Ikke lenge etter finner man en tilårskommen general død på sitt værelse. Men er han myrdet, eller dreier det seg om et illebefinnende? Som alltid på mondene hoteller er det lite ønskelig å få politiet marsjerende inn, og da er det beleilig at Kristiania-oppdageren Asbjørn Krag allerede er blant gjestene. Inkognito, selvsagt.

Handlingen utspiller seg inne i hotellet og i dets nærmeste omgivelser: i hagen, i skogen, i en forstmesters hus. Karakteristisk er kontrasten mellom det menneskeskapte (hotellet) og den uregjerlige naturen. Riverton er en mester i å fremkalle en nesten klaustrofobisk uhygge, basert på menneskets manglende forståelse for det som hender i naturen og landskapet rundt. Hva er det egentlig de dype skogene rundt hotellet skjuler?

Plottet i romanen er finurlig, dog ikke på nivå med de største gåte-mestrene som Agatha Christie og hennes like. Flere historier går inn i hverandre og gir til slutt løsningen på mysteriet, og «Døden tar inn på hotellet» er en både spennende og god leseopplevelse. Karakterene er for en stor del typer, men enkelte fremstilles som mer komplekse. Typisk for Riverton er karakterenes samspill med naturen og landskapet – hvordan personene ikke synes å forstå det som skjer rundt dem. Naturen blir noe truende, nesten ondt, og elementer av overtro og overnaturlige fenomener flettes inn. Språket er, som alltid hos Riverton, elegant og effektivt. Hans evne til å mane frem uhygge er forbilledlig, og – for å sammenlikne med Agatha og hennes kumpaner igjen – en del hakk hvassere enn det de presterte. Riverton kan stoppe opp og gi en malerisk beskrivelse av et landskap eller en bygning, uten at det bryter fremdriften eller føles påtatt. Mange vil nok oppleve språket som tungt og konservativt, men det får være en del av sjarmen med å lese en kriminalroman som snart er 100 år gammel.

«Døden tar inn på hotellet» er et «Big House Mystery» – den klassiske herregården eller hotellet der det blir begått et mord med et begrenset antall mistenkte. Prototypen på en Agatha Christie-roman, altså. Men Riverton henger seg ikke opp i formler og regler, slik forfatterne av de klassiske detektivmysteriene gjorde. Hans fokus er menneskene og de krefter som omgir dem, og ikke primært mordgåten i seg selv. Og her er det Asbjørn Krag kommer inn og gir en naturlig forklaring på alt som har skjedd – han fremstår både som den geniale detektiv og som en nesten overnaturlig og overmenneskelig figur. Han er litt diffus – vanskelig å få tak på, og kan minne om den mystiske Harley Quin i noen av Agatha Christies romaner.

«Døden tar inn på hotellet» anbefales for den som vil lese et spennende krimmysterium der uhyggen sniker seg gradvis inn over deg, og ikke rammer deg som multiple brutale dolkestikk. Anbefales som hytte- eller feriekrim.

Blogglistenhits

Hva er god krim?

Dette er et spørsmål som med jevne mellomrom dukker opp i diverse media og fora, og som hver gang synes å være like vanskelig å besvare. Jeg drister meg til å lufte noen av mine tanker rundt temaet, uten at jeg har annen kompetanse på området enn å være mangeårig krimelsker og krimdebutant av i fjor. Derav følger naturligvis at jeg har en viss egeninteresse av å belyse dette temaet, og kan stå i fare for å kaste stein i glasshus. Jeg bør også, for ordens skyld, nevne at jeg har en forkjærlighet for den klassiske krimmen.

Man kan, om man ikke er interessert i å bruke mye energi på å besvare spørsmålet, si at god krim er det den enkelte leser liker å lese. I så fall kan man styre etter bokhandlernes topplister og bestselgerlister og bibliotekenes utlånslister. I så fall er fasiten relativt enkel, og ren matematikk.

Dersom man derimot er villig til å investere litt mer tid og energi på å svare på spørsmålet, kan man filosofere over hvilke kvalitetsindikatorer som bør inngå i en rangering av krim som utgis i dag. Når man ser på de anmeldelsene som skrives i diverse media (i den grad det skrives anmeldelser i våre dager), er det svært variabelt hvor dypt ned i boken den enkelte anmelder går, i hvert fall om man skal dømme etter hva som står på trykk. I enkelte tilfeller kan man fort sitte igjen med et inntrykk av at anmelderens vurdering skiller seg lite fra enhver lesers subjektive mening, og grunnlaget for et eventuelt terningkast kan av og til være uklart. Men slik er det neppe – våre litteraturanmelderes vurderinger er forhåpentligvis dypere tuftet enn det.

Så, hvilke kvalitetsindikatorer bør inngå i vurderingen av kriminallitteratur? Det vanskelige med spørsmålet er at svaret avhenger av, ja nettopp, leseren. Enkelte lesere foretrekker nervepirrende psykologiske thrillere, andre bloddryppende og grotesk utmalende drap, mens atter andre helst vil lese en kosekrim eller et klassisk detektivmysterium med en kopp te i hånden. Det er med andre ord vanskelig å gi annet enn en subjektiv vurdering av en kriminalroman dersom man i hovedsak vurderer historien, og hvordan denne fenger en.

Det er en kjensgjerning at bokbloggerne har kompensert for stadig færre avisanmeldelser. Jeg skal innrømme at jeg har stor glede av å lese mange bokbloggeres vurdering av norsk krim. Samtidig kjenner jeg fremdeles på en iboende skepsis til enhver som stikker hodet frem og mener og synser om et eller annet, så også norsk krim. En anmelder i VG og Dagbladet har tross alt større tyngde enn en bokblogger, og bør vel også ha det. En del av de bokbloggerne jeg følger vurderer bøkene de leser systematisk. Enkelte gir delkarakterer som summeres til en sluttkarakter. Et eksempel fra en av bloggene: Skår for forside, baksidetekst, handling, karakterer og språk summeres i en totalskår. Så kan man mene mye om hvilke kriterier som skal inngå, og hvordan de skal vektes. Men det er, om ikke annet, et hederlig forsøk på å bryte ned verket i mindre enheter tilgjengelig for analyse. Her kan kanskje de profesjonelle litteraturanmelderne lære noe av enkelte bokbloggere, hvem vet? Uansett – og dette er min mening: Dersom karakterer og terningkast (og man kan mene mangt om dem) skal benyttes i vurderingen av en kriminalroman, bør det tydelig fremkomme hva som er vurdert.

Som i all litteratur bør språkets kvalitet inngå som en av de viktigste kvalitetsindikatorene. En kriminalroman med dårlig språk kan, og igjen er dette min mening, ikke bli noe mer enn en middelmådig prestasjon, uavhengig av salgstall. Her er det selvsagt et visst rom for subjektivitet, og vi kan problematisere hva godt språk er; men norske rettskrivingsregler bør i hvert fall som et minimum følges.

Handlingen/plottet bør vurderes (et plott som halter og er fullt av inkonsekvenser er en sann pine å komme seg gjennom), men da på bakgrunn av hvilken undersjanger romanen tilhører. Det er for eksempel stor forskjell på plottet i et detektivmysterium og i en psykologisk thriller. En anmelder, det være seg litteraturkritiker eller bokblogger, som ikke liker for eksempel den såkalte hardkokte krimmen, bør kanskje ikke anmelde slike bøker. En 2’er eller 3’er vil i en slik situasjon være meningsløs med mindre den er solid begrunnet i mer eller mindre objektive kvalitetsindikatorer, og sier lite eller intet om bokens kvalitet. Går man derimot i dybden på plottet, og vurderer det opp mot undersjangeren boken tilhører, får anmeldelsen atskillig større tyngde. Akkurat dette tror jeg er et område mange anmeldelser burde presisert og problematisert bedre. Og kanskje bør anmeldere og bloggere i større grad være ærlige på hvilke undersjangere de liker og ikke liker.

Karakterbeskrivelsene i en kriminalroman kan være alt fra overfladiske til dype. Her må også undersjangeren tas med i betraktningen, og særlig hvilke forventninger lesere av forskjellige typer kriminalromaner har. I en hovedsakelig plottdrevet roman kan for dype karakterbeskrivelser være slitsomt, mens det i en karakterdrevet roman er påkrevd. Som et minimum bør karakterene være noenlunde troverdige og handle «in-character». Og de må berøre oss på et eller annet vis.

Jeg tror at all kritikk av kriminalromaner med fordel kunne ha vært tuftet på et sett av kvalitetsindikatorer der språk, handling/plott og karakterbeskrivelser bør inngå som et minimum. Helst bør listen vært lengre, og kanskje også inkludert slikt som bokens omslag. Det fundamentalt springende punktet er imidlertid at enhver kriminalroman må vurderes ut fra sin undersjanger, og etter de skrevne og uskrevne regler som finnes for denne. Tross alt er jo anmeldelsenes intensjon å veilede leserne i jungelen av krimbøker. Er du ute etter en typisk kosekrim? En nervepirrende thriller? Eller kanskje en kodekrim med historisk sus? Jo, nå skal du høre: Dette er de som gir deg det du forventer, inkludert et godt språk, et solid og plausibelt plott og karakterer du blir interessert, og kanskje også glad, i. Og jammen tror jeg ikke du vil like omslaget, også!

Blogglistenhits

Et must for krimelskeren!

Norges ubestridte krimekspert, Nils Nordberg – Radioteaterets sonore røst, har nettopp utgitt «Mørkets gjerninger» – en samling artikler om kriminallitteratur han skrev i årene 1971 til 2015. Dette er en bok som varmt anbefales til enhver krimleser og -forfatter. Her får man en grundig innføring i kriminallitteraturens historie, både i Norge og det store utland. Om boken ikke dekker alle aspekter ved kriminalhistorien, så dekker den svært bredt, fra de klassiske detektivmysteriene der krimgåten står i sentrum til den hardkokte krimmen og thrilleren der karakterene og spesielt morderen står i sentrum. Og som den Sherlock Holmes-kjenner Nordberg er, er en egen del av boken viet Londons store mesterdetektiv. Nordberg skriver grundig og (som forventet) med faglig dybde. Og han skriver humoristisk. Kapitlene/artiklene er lettleste og korte, og «to the point». Årets gebursdags- og julegave til krimelskeren!

Blogglistenhits

Detektivromanen – den raffinerte mordgåten

«Do you promise that your detectives shall well and truly detect the crimes presented to them using those wits which it may please you to bestow upon them and not placing reliance on nor making use of Divine Revelation, Feminine Intuition, Mumbo Jumbo, Jiggery-Pokery, Coincidence, or Act of God?»

Dette var eden forfatterne i den eksklusive «The Detection Club» måtte avlegge – en klubb opprettet i 1930 av velkjente engelske krimforfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers og G. K. Chesterton, for å nevne noen. Det ble stilt svært strenge krav til hva en detektivroman skulle inneholde, og ikke minst hva den ikke skulle inneholde, noe de «ti bud» i klubben illustererer. Og den største synden man kunne gjøre, var å holde spor skjult for leseren. Leseren skulle ha akkurat den samme muligheten til å løse mysteriet som detektiven. Her er de ti bud:

 

1 Den skyldige må bli nevnt tidlig i historien, og kan ikke være en person hvis tanker leseren har fått følge.
2 Det kan ikke være overnaturlige fenomener som forklarer hendelsesforløpet.
3 Ikke mer enn et hemmelig rom eller en hemmelig passasje er lov.
4 Ingen hittil ukjent gift kan være mordvåpenet, ei heller noe som krever en lang vitenskapelig forklaring mot slutten.
5 Ingen kineser skal være med i handlingen!
6 Detektiven skal ikke bli hjulpet av tilfeldigheter og flaks, ei heller skal hans vel utviklede intuisjon føre ham til løsningen.
7 Detektiven kan ikke selv være gjerningsmannen.
8 Samtlige spor som avdekkes av detektiven må umiddelbart presenteres for leseren.
9 Detektivens naive følgesvenn, Watson-figuren, må aldri skjule sine tanker for leseren. Hans intelligens må være antydet lavere enn den gjennomsnittlige lesers intelligens.
10 Tvillingbrødre og dobbeltgjengere generelt skal ikke forekomme med mindre man har blitt godt forberedt på dem.

Anna Katharine Green

Hun blir omtalt som «The Mother of American Mystery» og «The Mother of the Detective Novel». Anna Katharine Green utgav fra 1878 en lang rekke detektivromaner, og inspirerte både Arthur Conan Doyle (hvis Sherlock Holmes dukket opp knapt 10 år senere) og Agatha Christie (som kom med sin Poirot i 1920). Green’s roman «The Leavenworth Case» regnes som den første fullverdige amerikanske detektivroman.

AnnaKatharineGreen

 

 

Astor Falkener

Alfred W Cox

Astor Falkener – den distingverte sigarrøkende og whiskydrikkende gentlemansdetektiven som omtales som «den skarpeste hjernen vi har nord for Dovre» – er hovedpersonen i det som forhåpentligvis blir en serie med Falkener og Wilberg-mysterier. Falkener er kjemiker av yrke, og arbeider til daglig som professor ved Norges Tekniske Høiskole i Trondhjem. Men han er også privatoppdager, og bistår der politiet står fast. Trondhjemmer av fødsel og oppvekst, utdannet i Tyskland, men englender av kall. Hans «five o’clock tea» er hellig, og hans «stiff upper lip»-holdning påtakelig. Hans varemerke er bowleren og spaserstokken, og naturligvis – sigaren.