Skisser, kart og illustrasjoner og sånt …

I «gamle» dagers kriminalromaner var det ikke helt uvanlig at det fantes både plantegninger av hus, kart over området handlingen utspiller seg på og utsnitt fra brev i faksimile. Dette har mer eller mindre forsvunnet helt.

Jeg må innrømme at det gir meg et ekstra kick når jeg kommer over en slike skatter i en kriminalroman; ikke bare fordi det er spennende å studere illustrasjonene eller fordi de bryter opp teksten, men fordi de gir et ekstra aspekt til romanen og en egen nærhet til karakterene i den. En håndtegnet illustrasjon av detektivhelten – et brev som liksom er skrevet av en av mistenkte (kanskje til og med av morderen) – et grovt riss over et gjerningssted som ved nærmere studium kan avsløre en viktig detalj. Her er noen eksempler:

Nattmennesket_Bernhard_Borge
Nattmennesket av Bernhard Borge
BeateWinters_Merkelige_Historie_Stein_Riverton
Beate Winters merkelige historie av Stein Riverton
Stylesmysteriet_Agatha-Christie
Stylesmysteriet av Agatha Christie

 

 

 

Det er kanskje lov til å håpe på at dette er noe som kommer tilbake (i tillegg til tegnede omslag), men inntil så skjer får jeg vel fortsette å gå tilbake til de gamle klassikerne 🙂

Blogglistenhits

Hva er god krim?

Dette er et spørsmål som med jevne mellomrom dukker opp i diverse media og fora, og som hver gang synes å være like vanskelig å besvare. Jeg drister meg til å lufte noen av mine tanker rundt temaet, uten at jeg har annen kompetanse på området enn å være mangeårig krimelsker og krimdebutant av i fjor. Derav følger naturligvis at jeg har en viss egeninteresse av å belyse dette temaet, og kan stå i fare for å kaste stein i glasshus. Jeg bør også, for ordens skyld, nevne at jeg har en forkjærlighet for den klassiske krimmen.

Man kan, om man ikke er interessert i å bruke mye energi på å besvare spørsmålet, si at god krim er det den enkelte leser liker å lese. I så fall kan man styre etter bokhandlernes topplister og bestselgerlister og bibliotekenes utlånslister. I så fall er fasiten relativt enkel, og ren matematikk.

Dersom man derimot er villig til å investere litt mer tid og energi på å svare på spørsmålet, kan man filosofere over hvilke kvalitetsindikatorer som bør inngå i en rangering av krim som utgis i dag. Når man ser på de anmeldelsene som skrives i diverse media (i den grad det skrives anmeldelser i våre dager), er det svært variabelt hvor dypt ned i boken den enkelte anmelder går, i hvert fall om man skal dømme etter hva som står på trykk. I enkelte tilfeller kan man fort sitte igjen med et inntrykk av at anmelderens vurdering skiller seg lite fra enhver lesers subjektive mening, og grunnlaget for et eventuelt terningkast kan av og til være uklart. Men slik er det neppe – våre litteraturanmelderes vurderinger er forhåpentligvis dypere tuftet enn det.

Så, hvilke kvalitetsindikatorer bør inngå i vurderingen av kriminallitteratur? Det vanskelige med spørsmålet er at svaret avhenger av, ja nettopp, leseren. Enkelte lesere foretrekker nervepirrende psykologiske thrillere, andre bloddryppende og grotesk utmalende drap, mens atter andre helst vil lese en kosekrim eller et klassisk detektivmysterium med en kopp te i hånden. Det er med andre ord vanskelig å gi annet enn en subjektiv vurdering av en kriminalroman dersom man i hovedsak vurderer historien, og hvordan denne fenger en.

Det er en kjensgjerning at bokbloggerne har kompensert for stadig færre avisanmeldelser. Jeg skal innrømme at jeg har stor glede av å lese mange bokbloggeres vurdering av norsk krim. Samtidig kjenner jeg fremdeles på en iboende skepsis til enhver som stikker hodet frem og mener og synser om et eller annet, så også norsk krim. En anmelder i VG og Dagbladet har tross alt større tyngde enn en bokblogger, og bør vel også ha det. En del av de bokbloggerne jeg følger vurderer bøkene de leser systematisk. Enkelte gir delkarakterer som summeres til en sluttkarakter. Et eksempel fra en av bloggene: Skår for forside, baksidetekst, handling, karakterer og språk summeres i en totalskår. Så kan man mene mye om hvilke kriterier som skal inngå, og hvordan de skal vektes. Men det er, om ikke annet, et hederlig forsøk på å bryte ned verket i mindre enheter tilgjengelig for analyse. Her kan kanskje de profesjonelle litteraturanmelderne lære noe av enkelte bokbloggere, hvem vet? Uansett – og dette er min mening: Dersom karakterer og terningkast (og man kan mene mangt om dem) skal benyttes i vurderingen av en kriminalroman, bør det tydelig fremkomme hva som er vurdert.

Som i all litteratur bør språkets kvalitet inngå som en av de viktigste kvalitetsindikatorene. En kriminalroman med dårlig språk kan, og igjen er dette min mening, ikke bli noe mer enn en middelmådig prestasjon, uavhengig av salgstall. Her er det selvsagt et visst rom for subjektivitet, og vi kan problematisere hva godt språk er; men norske rettskrivingsregler bør i hvert fall som et minimum følges.

Handlingen/plottet bør vurderes (et plott som halter og er fullt av inkonsekvenser er en sann pine å komme seg gjennom), men da på bakgrunn av hvilken undersjanger romanen tilhører. Det er for eksempel stor forskjell på plottet i et detektivmysterium og i en psykologisk thriller. En anmelder, det være seg litteraturkritiker eller bokblogger, som ikke liker for eksempel den såkalte hardkokte krimmen, bør kanskje ikke anmelde slike bøker. En 2’er eller 3’er vil i en slik situasjon være meningsløs med mindre den er solid begrunnet i mer eller mindre objektive kvalitetsindikatorer, og sier lite eller intet om bokens kvalitet. Går man derimot i dybden på plottet, og vurderer det opp mot undersjangeren boken tilhører, får anmeldelsen atskillig større tyngde. Akkurat dette tror jeg er et område mange anmeldelser burde presisert og problematisert bedre. Og kanskje bør anmeldere og bloggere i større grad være ærlige på hvilke undersjangere de liker og ikke liker.

Karakterbeskrivelsene i en kriminalroman kan være alt fra overfladiske til dype. Her må også undersjangeren tas med i betraktningen, og særlig hvilke forventninger lesere av forskjellige typer kriminalromaner har. I en hovedsakelig plottdrevet roman kan for dype karakterbeskrivelser være slitsomt, mens det i en karakterdrevet roman er påkrevd. Som et minimum bør karakterene være noenlunde troverdige og handle «in-character». Og de må berøre oss på et eller annet vis.

Jeg tror at all kritikk av kriminalromaner med fordel kunne ha vært tuftet på et sett av kvalitetsindikatorer der språk, handling/plott og karakterbeskrivelser bør inngå som et minimum. Helst bør listen vært lengre, og kanskje også inkludert slikt som bokens omslag. Det fundamentalt springende punktet er imidlertid at enhver kriminalroman må vurderes ut fra sin undersjanger, og etter de skrevne og uskrevne regler som finnes for denne. Tross alt er jo anmeldelsenes intensjon å veilede leserne i jungelen av krimbøker. Er du ute etter en typisk kosekrim? En nervepirrende thriller? Eller kanskje en kodekrim med historisk sus? Jo, nå skal du høre: Dette er de som gir deg det du forventer, inkludert et godt språk, et solid og plausibelt plott og karakterer du blir interessert, og kanskje også glad, i. Og jammen tror jeg ikke du vil like omslaget, også!

Blogglistenhits