Beate Winters merkelige historie – av Stein Riverton

«En bok så sjelden at den hittil ikke er funnet.» Ja, det er tilfellet med Stein Rivertons kriminalroman «Beate Winters merkelige historie», som gikk som føljetong i Aftenposten i årsskiftet 1910/1911. Man kjenner ikke til at romanen i sin tid ble utgitt i bokform, men det ble laget et særtrykk av den som ble utdelt til nye abonnenter og solgt på ordinært vis. Men da dette ble kjent av Sven Elvestad, som var navnet bak pseudonymet Svein Riverton, ble salget prompte stoppet. Ingen kjente eksemplaret av dette særtrykket finnes, så man kan meget vel omtale det som «en bok så sjelden at den hittil ikke er funnet».  Riverton-kjenneren Odd Magnar Syversen samlet alle kapitlene i gamle Aftenposten-utgaver, og utgav den i boks form på Bladkompaniet i 1991 – med de herlige, originale tegningene av Øyvind Sørensen.

BeateWinter

Vi befinner oss i Kristiania en mørk og tåket høstkveld i november 1909. Anarkistene truer. Planlegger de et attentat i Norges hovedstad? Kristiania-detektiven Asbjørn Krag får besøk av en ung kvinne på sitt kontor – en viss Beate Winter – som forteller en forunderlig historie om at hun blir forfulgt av en mann. Denne mannen tilbyr henne 100 kroner i uken for å postlegge åtte allerede frankerte brev i en nærmere bestemt postkasse i løpet av åtte påfølgende dager. Asbjørn Krag åpner brevene, som kun inneholder blanke ark. Men som den geniale detektiv han er, finner han naturligvis ut at det er brukt usynlig blekk. Og på brevene dukker det opp ubegripelige tyske setninger.

Via utallige Cloak and Dagger-scener, som på ekte Rivertonsk vis inkluderer løping i Kristianias bakgater, forkledninger, en festforestilling i Nationaltheateret og et møte med en mystisk englender ved navn lord Gowin, havner vår godeste Krag i hendene på noen skumle typer. En knipe han kommer seg ut av, på elegant vis.

Turen går videre til København, der jakten på anarkistene fortsetter. Her er englendere, tyskere, dansker, irlendere og nordmenn i skjønn forening. Hvem er venn og hvem er fiende? Vi skal selvsagt også bevege oss i Københavns gater, like selvfølgelig som at vi skal gjøre det i et heseblesende tempo, og i en dramatisk finale blir alt oppklart – hvem storskurken er.

«Beate Winters merkelige historie» er en kriminalroman som er lett å lese. Den minner mye om Knut Gribb-historiene – langt mer enn mange av Rivertons øvrige romaner, synes jeg. Det skinner gjennom at den er skrevet som føljetong. En del logiske brister og komiske innslag er en del av det hele – men vi som liker denne typen krim ser gjennom fingrene med det. Først og fremst er dette en historisk reise tilbake til Kristiania (og København) anno 1909. Selve krimgåten er gjennomsnittlig og ikke så veldig original, men det er et stort pluss som ikke mange kriminalromaner har, nemlig de stemningsskapende illustrasjonene som er spredt gjennom teksten. Bare disse gjør det vel verdt lesningen. Ta en tur tilbake til 1909, da vel. Du kommer ikke til å angre. God fornøyelse!

Blogglistenhits

Reklamer

«Døden tar inn på hotellet» – Stein Riverton

DødenTarInn

Stein Riverton (1884-1934) regnes som Norges største kriminalforfatter gjennom tidene. Hans romaner, hvis kvalitet spenner fra dårlige hastverksarbeider til noen av de beste i sin sjanger, har fascinert lesere i over 100 år. «Jernvognen», «Morderen fra mørket» og «Storhertuginnen av Speilsalen» er blant titlene mange vil kjenne igjen. Jeg presenterer her en av hans mindre kjente kriminalromaner, «Døden tar inn på hotellet», som ble utgitt første gang i 1921.

Det er juni. Sommersesongen har fremdeles ikke riktig begynt på Grand Hotel Excelsior, et fornemt turisthotell beliggende ved kysten et sted i Norge. Til hotellet kommer flere gjester, inkludert en mystisk forfrossen englender og en ordknapp dame kledd i sort. Det hersker fra første stund en spent stemning i hotellet, og en aften blir en jakthund skutt like utenfor, samtidig med at hotellets direktør blir funnet bevisstløs i en korridor med blod i den ene tinningen. Og enda mer mystisk blir det når direktøren hevder å ha sett en venn i korridoren den kvelden – en venn som angivelig skal ha avgått med døden flere år tidligere. Og den mystiske englenderen, ja, han viser seg naturligvis å være forkledd, i kjent Stein Riverton-stil.

I kjølvannet av episoden med hunden og den døde i korridoren kommer det frem at det året før skjedde et drap – en av skogvokterne ble skutt. Her aner vi at alvorligere ting enn hundedrap vil komme, og brått høres skrik fra direktørens leilighet, der direktørfruen åpenbart har opplevd noe forskrekkelig. Men når man får åpnet døren, vil hun vil ikke snakke om det. Ikke lenge etter finner man en tilårskommen general død på sitt værelse. Men er han myrdet, eller dreier det seg om et illebefinnende? Som alltid på mondene hoteller er det lite ønskelig å få politiet marsjerende inn, og da er det beleilig at Kristiania-oppdageren Asbjørn Krag allerede er blant gjestene. Inkognito, selvsagt.

Handlingen utspiller seg inne i hotellet og i dets nærmeste omgivelser: i hagen, i skogen, i en forstmesters hus. Karakteristisk er kontrasten mellom det menneskeskapte (hotellet) og den uregjerlige naturen. Riverton er en mester i å fremkalle en nesten klaustrofobisk uhygge, basert på menneskets manglende forståelse for det som hender i naturen og landskapet rundt. Hva er det egentlig de dype skogene rundt hotellet skjuler?

Plottet i romanen er finurlig, dog ikke på nivå med de største gåte-mestrene som Agatha Christie og hennes like. Flere historier går inn i hverandre og gir til slutt løsningen på mysteriet, og «Døden tar inn på hotellet» er en både spennende og god leseopplevelse. Karakterene er for en stor del typer, men enkelte fremstilles som mer komplekse. Typisk for Riverton er karakterenes samspill med naturen og landskapet – hvordan personene ikke synes å forstå det som skjer rundt dem. Naturen blir noe truende, nesten ondt, og elementer av overtro og overnaturlige fenomener flettes inn. Språket er, som alltid hos Riverton, elegant og effektivt. Hans evne til å mane frem uhygge er forbilledlig, og – for å sammenlikne med Agatha og hennes kumpaner igjen – en del hakk hvassere enn det de presterte. Riverton kan stoppe opp og gi en malerisk beskrivelse av et landskap eller en bygning, uten at det bryter fremdriften eller føles påtatt. Mange vil nok oppleve språket som tungt og konservativt, men det får være en del av sjarmen med å lese en kriminalroman som snart er 100 år gammel.

«Døden tar inn på hotellet» er et «Big House Mystery» – den klassiske herregården eller hotellet der det blir begått et mord med et begrenset antall mistenkte. Prototypen på en Agatha Christie-roman, altså. Men Riverton henger seg ikke opp i formler og regler, slik forfatterne av de klassiske detektivmysteriene gjorde. Hans fokus er menneskene og de krefter som omgir dem, og ikke primært mordgåten i seg selv. Og her er det Asbjørn Krag kommer inn og gir en naturlig forklaring på alt som har skjedd – han fremstår både som den geniale detektiv og som en nesten overnaturlig og overmenneskelig figur. Han er litt diffus – vanskelig å få tak på, og kan minne om den mystiske Harley Quin i noen av Agatha Christies romaner.

«Døden tar inn på hotellet» anbefales for den som vil lese et spennende krimmysterium der uhyggen sniker seg gradvis inn over deg, og ikke rammer deg som multiple brutale dolkestikk. Anbefales som hytte- eller feriekrim.

Blogglistenhits

Et must for krimelskeren!

Norges ubestridte krimekspert, Nils Nordberg – Radioteaterets sonore røst, har nettopp utgitt «Mørkets gjerninger» – en samling artikler om kriminallitteratur han skrev i årene 1971 til 2015. Dette er en bok som varmt anbefales til enhver krimleser og -forfatter. Her får man en grundig innføring i kriminallitteraturens historie, både i Norge og det store utland. Om boken ikke dekker alle aspekter ved kriminalhistorien, så dekker den svært bredt, fra de klassiske detektivmysteriene der krimgåten står i sentrum til den hardkokte krimmen og thrilleren der karakterene og spesielt morderen står i sentrum. Og som den Sherlock Holmes-kjenner Nordberg er, er en egen del av boken viet Londons store mesterdetektiv. Nordberg skriver grundig og (som forventet) med faglig dybde. Og han skriver humoristisk. Kapitlene/artiklene er lettleste og korte, og «to the point». Årets gebursdags- og julegave til krimelskeren!

Blogglistenhits

Bokomtale – Stylesmysteriet av Agatha Christie

Et av de aller beste eksemplene på den klassiske detektivromanen fra sjangerens gullalder!

20151023_102213

Første verdenskrig raser på kontinentet. Løytnant Arthur Hastings blir sendt hjem fra vestfronten med skadet ben, og møter sin gamle ungdomskamerat, John Cavendish, som bor på sin stemors gods i Essex, England – Styles Court. Hastings takker ja til invitasjonen om å bo på godset, som han har tilbrakt mye tid på i sin ungdom. Men han finner raskt ut at ting har forandret seg. Johns far er død, og stemoren Emily har giftet seg på nytt med en 20 år yngre lykkejeger, Alfred Inglethorpe. Forholdet mellom John og hans kone Mary er ikke det beste, og det synes også å være noe uforløst mellom Johns bror Lawrence og og fru Emily Inglethorpes protesje, Cynthia Murdoch. Fru Inglethorpes trofaste faktotum, frøken Evelyn Howard, misliker fruens nye ektemann så sterkt, at hun etter en krangel med fruen forlater godset.

Og mens det stadig ulmer på Styles Court, møter løytnant Hastings sin gamle venn, den pensjonerte belgiske politimannen Hercule Poirot. Nærmere introduksjon synes unødvendig, men for ordens skyld bør det vel nevnes at Poirot er representant for den geniale detektiv som gjennom nitid sporsamling til slutt trekker sine slutninger på et solid logisk-deduktivt grunnlag. Og sjelden skulle man vel få oppleve Poirots grundige metode tydeligere enn nettopp i «Stylesmysteriet».

I detektivromanen kommer mordet – for det bør helst være et mord (eller flere) – i løpet av de første kapitlene. I «Stylesmysteriet» skjer dette i kapittel tre. Og det er et elegant mord; et klassisk giftmord med en tvist som må ha forbløffet leserne den gang boken ble utgitt – og gjør det fremdeles. At det er husets frue, Emily Inglethorpe, som avgår med døden, bør ikke overraske noen – i detektivromanen er det nemlig den som flest har et motiv for å ta av dage, som vandrer heden. Et godt, gjenkjennelig prinsipp.

«Stylesmysteriet» er en klassisk «Whodunnit» og et såkalt «Big House Mystery» – et mord begått på et klart avgrenset område (i dette tilfellet en herregård) der leseren skal ha mulighet til å løse mysteriet før detektiven (selv om meningen helst er at leseren skal tenke at han/hun kunne ha løst det). Boken er elegant skrevet, og følger alle konvensjoner for den klassiske detektivromanen. Den er nesten som en lærebok i denne undersjangeren. Men den er samtidig overraskende – leseren blir lurt flere ganger.

Boken er skrevet som løytnant Hastings gjenfortelling av saken. Den åpner med følgende forklaring: «Folks intense interesse for Styles-saken er nå til en viss grad kjølnet. Men tatt i betraktning av oppmerksomheten som saken vakte verden over, har både min venn Poirot og familien Cavendish bedt meg skrive ned hele historien.» Vel, så er tonen satt. Vi følger saken med Hastings øyne. Det han ser, ser vi, og det han overser, overser vi. Et klassisk fortellergrep som vi også finner i doktor John Watsons beretninger om Sherlock Holmes. Og likheten med Arthur Conan Doyles geniale detektiv er påtakelig – Agatha Christie må ha hentet mye fra ham. Men der historiene om Sherlock Holmes først og fremst er historier om den geniale detektiv, fokuserer Agatha Christie mer på plottet og mysteriet. Poirot blir aldri like tydelig som Holmes.

Karaktergalleriet er variert, men relativt overfladisk beskrevet. Mange av personene er typer: den usympatiske lykkejegeren, den joviale selskapsdamen, husfruen som styrer med jernhånd, den nevrotiske sønnen etc. Men det er slik det skal være – vi forventer ikke (og vil heller ikke ha) dypere psykologiske analyser av de mistenkte i en detektivroman. Igjen: Mysteriet og løsningen er i sentrum. «Whodunnit», ikke «Whydunnit». Som seg hør og bør, er persongalleriet stort. Noen av karakterene kunne med fordel ha vært utelatt, som for eksempel en doktor Bauerstein, tysker med (naturligvis) usikre og sannsynligvis tvilsomme hensikter. Men en slik karakter var nok i tiden under den første verdenskrig.

I boken er det riss over godsets soveromsfløy, fru Inglethorpes værelse og gjengivelse av diverse brev i faksimile. Alt dette gir et personlig preg på handlingen – det er Hastings som har ført tegningene i pennen. Språket – boken er oversatt i 1924 av Wollert Keilhau, revidert i 1970 av Axel S. Seeberg – er herlig konservativt, og står i stil med tidsepoken. Like herlig er fraværet av blod og gørr – det utspilles ikke en eneste bloddråpe i «Stylesmysteriet». Spenningen ligger på det intellektuelle plan – i den deduktive prosessen.

«Stylesmysteriet» har kommet litt i skyggen av Christies mer kjente romaner som «Mord på Orientekspressen», «Doktoren mister en pasient» og «Ti små negerunger/Og så var det ingen». Disse er nok mer spektakulære og nyskapende for sin tid, men «Stylesmysteriet» fortjener å bli løftet frem – som et av de aller beste eksemplene på den klassiske detektivromanen. Sporene er kløktig plantet gjennom historien, og det er mulig å løse mysteriet før detektiven – om man er smart nok.

Anbefales!