Det var de rare, sjøgrønne øinene hennes som først gav mig lysten til å skrive litt ned hver dag.» Slik begynner Max Mausers andre kriminalroman, «Natten til fandens geburtsdag». Kvinnen er fruen på Bjørneby, majorinne Winterfeldt, og «mig» er student Nagell, huslærer for major Winterfeldts sønn av første ekteskap.
Bjørneby gård ligger avsides til, nærmeste nabo er en oberst Stuwitz. Det er ikke akkurat et hjertelig naboforhold. Og det er ikke noen hjertelig stemning på Bjørneby, heller. Forholdet mellom majoren og majorinnen er iskaldt. Det er høst, går mot vinter. På Bjørneby observerer Nagell den stadig økende uroen på gården. Det snakkes om et gammelt sagn fra gammel tid, fra den gang en viss Bjørn eide Bjørneby. Denne Bjørn fant seg en pike fra bygden, men piken ble forelsket i en annen. Og denne andre mannen benyttet en gang anledningen til å slå Bjørn ihjel. Drapet ble varslet ved tre tegn. Det første tegnet var at det ble reist nidstang mot Bjørnebys eier – et avhugget, grinende hestehode med vrengte lepper og gule tenner spiddet på en stake. Det neste varselet kom syv dager senere da det sang i skjoldene eller gårdsklokkene ringte av seg selv. Ytterligere syv dager senere brant Bjørneby ned. Og tre dager senere ble Bjørn drept.
Uhyggen på Bjørneby tar seg raskt opp. Major Winterfeldt viser seg å være en temmelig utrivelig mann. Stemningen mellom majoren og majorinnen blir svært anstrengt. På scenen kommer blant annet også bygdens lege, doktor Dyring, og i kulissene opptrer et skummelt taterfølge. En mystisk føljetong i en av avisene får oppmerksomhet på Bjørneby. Hva menes med disse merkelige beskjedene. Beskjeder mellom en kvinne og hennes elsker?
Så en dag står nidstangen på tunet på Bjørneby. Hvem er det som håner herskeren på Bjørneby på denne måten? Er det bare en hånlig spøk? Dagene går, og syv dager etter at nidstangen er reist, brenner låven ned. Nå begynner alvoret å gå opp for major Winterfeldt. Politifullmektig Bjelke, Max Mausers noe dubiøse politiembedsmann, tilkalles. Men greier han å stanse begivenhetenes gang? Og hvordan går det egentlig med den nevrotiske student Nagell? Les og se. Det er et elegant og dystert puslespill Mauser har snekret sammen for oss.
«Natten til fandens geburtsdag» er for de aller fleste en glemt skatt blant elskere av eldre kriminallitteratur. Den er bedre enn de aller fleste kriminalromaner skrevet i Norge (etter min mening). Den er for en stor del glemt fordi forfatteren, Jonas Lie (1899-1945) som skrev under pseudonymet Max Mauser, døde som en av Norges mest forhatte nazister i 1945. Han var politifullmektig og kriminalforfatter, men også politiminister under Quisling og ansvarlig for evakueringen av Finnmark under den andre verdenskrig. Hadde historien gått annerledes, hadde Max Mauser trolig vært Norges mest avholdte kriminalforfatter gjennom tidene.
Jonas Lie/Max Mauser skrev fem kriminalromaner. I 1932 kom den første, «Dødsdiamanten», i 1934 kom «Natten til fandens geburtsdag», i 1935 «Rittet fra Olesko», i 1937 «Fetisj» og i 1939 «En hai følger båten». Så … kom krigen.
Mausers bøker er elegante kriminalgåter med klart «whodunnit»-preg, så også herværende bok, «Natten til fandens geburtsdag». Persongalleriet er begrenset og skarpt tegnet. Sporene ligger der, noen opp i dagen, andre bedre gjemt. Men de er der. Politimannen skinner gjennom når det polititekniske beskrives. Det gir historien troverdighet. Bakteppet for boken er krisetid i bygde-Norge, gjeldsbør og sosial uro. Det dreier seg om penger, eller mangelen på penger. Men i bakgrunnen, og etter hvert stadig nærmere brikkene som flyttes rundt på scenen på Bjørneby, finner vi det mytiske og mystiske. Den litterære arven fra farfaren finner vi i skrivestilen, som tidvis også minner om Hamsun. Ja, Jonas Lie var barnebarn av den store Jonas, en av De fire store. Hamsun så nok likheten med seg selv. På slutten av 1930-tallet meddelte han: «Max Mausers bøker var de bedste detektivhistorier jeg har læst. De var mere end opspind, de hadde endog stemning.»
Jan Boris Stene 