I 1913 utga den engelske forfatteren Edmund Clerihew Bentley (1875-1956) kriminalromanen «Trent’s last case» – «Trents siste sak». Trents siste sak regnes som den første moderne kriminalromanen, i den betydning at detektiven ikke var en overmenneskelig tankemaskin a la Sherlock Holmes og at den i større grad enn sine forgjengere skildrer den virkelige verden mer realistisk. Romanen er filmatisert flere ganger, og flere kjente kriminalforfattere hadde «Trents siste sak» som et av sine store forbilder da de begynte sin egen karriere som kriminalforfatter. Bentley, som på sin side var en stor beundrer av Sherlock Holmes, ønsket å skape en detektiv som ikke var spesielt genial. Skarpsindige og eksentriske mesterdetektiver florerte det av på den tiden i kriminallitteraturen. Bentleys roman var et bevisst forsøk på å bryte med tradisjonen. Han blir derfor med sin detektiv Trent en av opprørerne mot Sherlock holmes og hans metoder.
I tillegg til «Trents siste sak» skrev Bentley kriminalromanen «Trent’s own case» i 1936 og en novellesamling i 1938 om amatørdetektiven Philip Trent, som egentlig var journalist – som også Bentley selv var i mange år.
Fra 1936 til 1949 var Bentley president i den eksklusive Detection Club, en forening for forfattere av detektivromaner som han selv hadde vært med på å opprette i 1930 – sammen med blant andre Agatha Christie og Dorothy L. Sayers.
Tittelen «Trents siste sak» er noe misvisende. Dette er den første historien om Trent, og selv om Bentley kun skrev to romaner og en samling noveller om ham totalt, kom det altså flere etter denne første. Det heter seg at Bentley ga romanen navnet «Trents siste sak» fordi han syntes det var fryktelig vanskelig å skrive en kriminalroman, og at han derfor ikke hadde noen som helst plan om å skrive flere. Det skulle da også ta 23 år før den neste, «Trent’s own case», kom i 1936. To år senere kom en novellesamling med Trent, der Trent blant annet besøker Norge for å oppklare det uforklarlige dødsfallet til en norsk operasangerinne!
Den styrtrike amerikaneren Sigsbee Manderson blir funnet skutt på sitt gods i England. Avismagnaten Sir James Molloy engasjerer journalisten og amatørdetektiven Philip Trent for å grave i saken med tanke på en avisartikkel. Gjennom sitt bekjentskap med politibetjent Murch ved Scotland Yard får Trent tilgang til både åsted og mistenkte. Romanens aktører er, foruten de nevnte, Mandersons kone, Mabel, samt hans to sekretærer Calvin Bunner og John Marlowe, tjenerne Martin og Célestine, og Nathaniel Cupples, Mabels onkel og gammel venn av Trent.
Trent finner ut at ekteskapet mellom Sigsbee og Mabel var alt annet enn lykkelig. Trent går hen og forelsker seg i den skjønne Mabel (uhørt på den tiden!), og forfølger en hypotese om at en av Mandersons sekretærer myrdet ham. Han går så langt som å anklage sekretæren, og anser saken som løst. Noen måneder senere går det opp for Trent at han har tatt grundig feil, og til slutt får han vite hvem som drepte Sigsbee Manderson – og hvorfor. Boken avsluttes med at Trent bedyrer at han aldri skal engasjere seg i nye kriminalmysterier. Så detektiven Trent og forfatteren Bentley var skjønt enige om at dette kom til å bli Trents siste sak – noe det altså ikke ble.
«Trents siste sak» ble godt mottatt i sin tid; både G. K. Chesterton (Fader Browns skaper), Agatha Christie og Dorothy L. Sayers (Lord Peter Wimseys skaper) lovpriste den. Den ble omtalt som den første moderne kriminalroman, og hadde stor innflytelse på dem som kom senere. Moderne var den på den måten at den i større grad enn sine forgjengere skildret hendelser fra hverdagen, og at den hadde en detektiv som var en helt vanlig person som til og med tok feil! Ingen genial og ufeilbarlig Sherlock Holmes her, altså. Det er gitt mer plass til karakterskildringer enn det som var vanlig. Stilen er lett humoristisk, og ikke melodramatisk som den er i de fleste forgjengerne.
Jeg har lest en del kriminalromaner fra de første tiårene i forrige århundre, og det som slår meg med «Trents siste sak» er at den er sober, velskrevet og uten den aller største dramatikken – og den fremstår tidløs både i form og innhold. Den minner meg i så måte om både A. A. Milnes (ja, Ole Brumms skaper) «Mysteriet i det røde hus» og vår egen lyriker Olaf Bulls eneste kriminalroman «Mit navn er Knoph» (for øvrig skrevet samme år som «Trents siste sak», i 1913).
Jeg anbefaler Trents siste sak, først og fremst fordi den er godt håndverk og en viktig del av detektivromanens historie. Ikke forvent den store dramatikken, neglebitende hendelser eller hakeslipp som følge av geniale plott-tvister. Og ja, det kom mange kriminalromaner i kjølvannet av denne som var langt bedre. Men nyt denne velskrevne detektivromanen med en kopp engelsk te i en god stol, vel vitende om at den absolutt er verdt timene det tar å lese den.
Jan Boris Stene 