Første verdenskrig raser på kontinentet. Løytnant Arthur Hastings blir sendt hjem fra vestfronten med skadet ben, og møter sin gamle ungdomskamerat, John Cavendish, som bor på sin stemors gods i Essex, England – Styles Court. Hastings takker ja til invitasjonen om å bo på godset, som han har tilbrakt mye tid på i sin ungdom. Men han finner raskt ut at ting har forandret seg. Johns far er død, og stemoren Emily har giftet seg på nytt med en 20 år yngre lykkejeger, Alfred Inglethorpe. Forholdet mellom John og hans kone Mary er ikke det beste, og det synes også å være noe uforløst mellom Johns bror Lawrence og og fru Emily Inglethorpes protesje, Cynthia Murdoch. Fru Inglethorpes trofaste faktotum, frøken Evelyn Howard, misliker fruens nye ektemann så sterkt, at hun etter en krangel med fruen forlater godset.
Og mens det stadig ulmer på Styles Court, møter løytnant Hastings sin gamle venn, den pensjonerte belgiske politimannen Hercule Poirot. Nærmere introduksjon synes unødvendig, men for ordens skyld bør det vel nevnes at Poirot er representant for den geniale detektiv som gjennom nitid sporsamling til slutt trekker sine slutninger på et solid logisk-deduktivt grunnlag. Og sjelden skulle man vel få oppleve Poirots grundige metode tydeligere enn nettopp i «Stylesmysteriet».
I detektivromanen kommer mordet – for det bør helst være et mord (eller flere) – i løpet av de første kapitlene. I «Stylesmysteriet» skjer dette i kapittel tre. Og det er et elegant mord; et klassisk giftmord med en tvist som må ha forbløffet leserne den gang boken ble utgitt – og gjør det fremdeles. At det er husets frue, Emily Inglethorpe, som avgår med døden, bør ikke overraske noen – i detektivromanen er det nemlig den som flest har et motiv for å ta av dage, som vandrer heden. Et godt, gjenkjennelig prinsipp.
«Stylesmysteriet» er en klassisk «Whodunnit» og et såkalt «Big House Mystery» – et mord begått på et klart avgrenset område (i dette tilfellet en herregård) der leseren skal ha mulighet til å løse mysteriet før detektiven (selv om meningen helst er at leseren skal tenke at han/hun kunne ha løst det). Boken er elegant skrevet, og følger alle konvensjoner for den klassiske detektivromanen. Den er nesten som en lærebok i denne undersjangeren. Men den er samtidig overraskende – leseren blir lurt flere ganger.
Boken er skrevet som løytnant Hastings gjenfortelling av saken. Den åpner med følgende forklaring: «Folks intense interesse for Styles-saken er nå til en viss grad kjølnet. Men tatt i betraktning av oppmerksomheten som saken vakte verden over, har både min venn Poirot og familien Cavendish bedt meg skrive ned hele historien.» Vel, så er tonen satt. Vi følger saken med Hastings øyne. Det han ser, ser vi, og det han overser, overser vi. Et klassisk fortellergrep som vi også finner i doktor John Watsons beretninger om Sherlock Holmes. Og likheten med Arthur Conan Doyles geniale detektiv er påtakelig – Agatha Christie må ha hentet mye fra ham. Men der historiene om Sherlock Holmes først og fremst er historier om den geniale detektiv, fokuserer Agatha Christie mer på plottet og mysteriet. Poirot blir aldri like tydelig som Holmes.
Karaktergalleriet er variert, men relativt overfladisk beskrevet. Mange av personene er typer: den usympatiske lykkejegeren, den joviale selskapsdamen, husfruen som styrer med jernhånd, den nevrotiske sønnen etc. Men det er slik det skal være – vi forventer ikke (og vil heller ikke ha) dypere psykologiske analyser av de mistenkte i en detektivroman. Igjen: Mysteriet og løsningen er i sentrum. «Whodunnit», ikke «Whydunnit». Som seg hør og bør, er persongalleriet stort. Noen av karakterene kunne med fordel ha vært utelatt, som for eksempel en doktor Bauerstein, tysker med (naturligvis) usikre og sannsynligvis tvilsomme hensikter. Men en slik karakter var nok i tiden under den første verdenskrig.
I boken er det riss over godsets soveromsfløy, fru Inglethorpes værelse og gjengivelse av diverse brev i faksimile. Alt dette gir et personlig preg på handlingen – det er Hastings som har ført tegningene i pennen. Språket – boken er oversatt i 1924 av Wollert Keilhau, revidert i 1970 av Axel S. Seeberg – er herlig konservativt, og står i stil med tidsepoken. Like herlig er fraværet av blod og gørr – det utspilles ikke en eneste bloddråpe i «Stylesmysteriet». Spenningen ligger på det intellektuelle plan – i den deduktive prosessen.
«Stylesmysteriet» har kommet litt i skyggen av Christies mer kjente romaner som «Mord på Orientekspressen», «Doktoren mister en pasient» og «Ti små negerunger/Og så var det ingen». Disse er nok mer spektakulære og nyskapende for sin tid, men «Stylesmysteriet» fortjener å bli løftet frem – som et av de aller beste eksemplene på den klassiske detektivromanen. Sporene er kløktig plantet gjennom historien, og det er mulig å løse mysteriet før detektiven – om man er smart nok.
Jan Boris Stene 